Epiphone

Epiphone 

Epiphone er en produsent av musikkinstrumenter, grunnlagt i 1873 av Anastasios Stathopoulos. Epiphone ble kjøpt av Chicago Music Company, som også eide Gibson Guitar Corporation, i 1957. Epiphone var Gibsons viktigste rival i archtop-markedet. Deres profesjonelle modeller, inkludert Emperor, Deluxe, Broadway og Triumph, konkurrerte med Gibson. Selskapets svakhet i kjølvannet av andre verdenskrig ga Gibson mulighet til å absorbere det.

Navnet «Epiphone» er en kombinasjon av Epaminondas Stathopoulos’ kallenavn «Epi» og «phone» (fra gresk for lyd, «lyd» / «stemme»), samt et ordspill på betydningen av ordet «epiphany», en plutselig inspirasjon som ofte fremstår som av overnaturlig opprinnelse.

Epiphone er nå et datterselskap av Gibson Corporation. På grunn av dette datterforholdet er mange av instrumentene basert på de dyrere Gibson-versjonene, men til et mer overkommelig prisnivå. Epiphone opprettholder fortsatt sin egen serie med archtop-gitarer, samt noen elektriske gitar- og bassmodeller.

Epiphone: 140 år

Epiphone er en av USAs eldste og mest respekterte instrumentprodusenter. Siden 1873 har Epiphone laget instrumenter for enhver stil innen populærmusikk, og i 2013 feirer de sitt 140-årsjubileum.

Navnet Epiphone fremkaller både historie og oppfinnelsens ånd. The House of Stathopoulo har spilt en sentral rolle i enhver stor musikalsk epoke, fra mandolinfeberen tidlig på 1900-tallet til jazzalderens gitarer på 1920-tallet; fra swing-æraens archtops gjennom etterkrigstidens pop, jazz, r & b og tidlig rock’n’roll; og fra «British Invasion» til heavy metal, punk, grunge og thrash. Og nå, i det 21. århundre, har nye tekniske Epiphone-gjennombrudd som ProBucker™-pickupen, serie-/parallellkobling, innebygde KillSwitch™-potmetre, Shadow NanoFlex™ og NanoMag™-pickupsystemene, samt ledende akustiske/elektriske gitarer med eSonic™-preamp, brakt Epiphone til en ny generasjon.

Historien bak Epiphones usannsynlige vekst fra et lite familieverksted til en verdensomspennende leder innen produksjon av kvalitetsinstrumenter kunne lett ha blitt til «den store amerikanske romanen». Men denne historien er sann.

Historien om Epiphone begynner i Hellas’ fjell og snor seg videre til Tyrkia, over Atlanterhavet til innvandringsporten Ellis Island og inn i nattklubbene, opptaksstudioene og kyst-til-kyst-radiosendingene på Manhattan på 1920- og 30-tallet. Det er historien om både hardt vunnet håndverk, overført fra far til sønn, og den uopphørlige amerikanske drivkraften for innovasjon.

De mange musikerne som har gått gjennom Epiphones historie, er bemerkelsesverdige. Jazzstorheter som George Van Eps, countrypionerer som Hank Garland, bluesmannen John Lee Hooker og en lang rekke mandolin-, archtop- og stålgitarister brukte Epiphone-instrumenter daglig i landsdekkende sendinger. Det finnes også usannsynlige helter og «tinkerers» i Epiphone-historien, som gitarpioneren Les Paul, som arbeidet netter på Epiphone-fabrikken i New York City for å skape «Log», hans opprinnelige versjon av det som senere skulle bli kalt «Les Paul». The Beatles’ ekstraordinære bassist Paul McCartney valgte en Epiphone Casino som sin første USA-produserte gitar, og John Lennon og George Harrison fulgte raskt etter. Casino dukket opp på hvert Beatles-album fra Help til Abbey Road. Og i dag kan Epiphone høres på album av Gary Clark, Jr., Alabama Shakes, My Chemical Romance, Joe Bonamassa, Nirvana, Johnny Winter, Zakk Wylde, Maskinchef, Dwight Yoakam, Strokes, Slash, Jeff Waters, Paul Simon, Radiohead, The Waco Brothers, Lenny Kravitz og Paul Weller.

Hvis en tidsmaskin kunne transportere dagens Epiphone-spillere til Epi Stathopoulos’ Manhattan-showroom for 60 år siden, da det var et samlingssted for alle de beste spillerne, ville generasjoner av musikere være enige om at Epiphone alltid har vært «House of Stathopoulo». Og i dag er Epiphone fortsatt innovative, fortsatt til glede for musikere, og fortsatt frustrerende konkurrenter med dristige design og fremragende kvalitet.

«Epiphone har alltid laget en god gitar», sa Les Paul en gang. Og det er tross alt det alle musikere søker.

Åpningskapitlet i Epiphone-historien begynner for 140 år siden i Kastania i fjellene med utsikt over den antikke byen Sparta i Hellas. Familielegenden forteller at Kostantinos Stathopoulo i 1865 forlot Kastania og reiste til Magoula i Eurotas-dalen for å registrere sin sønn Anastasios’ fødsel. Lite annet er kjent om familien før 1873, rundt Anastasios’ 12-årsdag, da familien Stathopoulo forlot Hellas for Tyrkia, hvor de bosatte seg i Smyrna, en travel havneby med en sterk gresk innvandrerbefolkning av handelsfolk og håndverkere. Der etablerte Kostantinos seg som tømmerhandler. Kostantinos tok ofte Anastasios med seg på arbeidsreiser rundt i Europa, hvor gutten observerte farens handel og lærte om tonewood. I denne perioden etablerte familien en butikk i Smyrna som solgte og reparerte luter, fioliner og bouzoukier. I 1890 ga Anastasios’ lokale rykte som en talentfull luthier nok forretning til at han åpnet sin egen instrumentfabrikk. Han giftet seg og stiftet familie. Hans første sønn, Epaminondas, ble født i 1893, etterfulgt av Alex, Minnie, Orpheu og Frixo.

Høye avgifter på greske innvandrere under det osmanske riket gjorde livet vanskelig for familien Stathopoulo, og i en alder av 40 ankom Anastasios med skip til USA. Offentlige registre fra 1904 viser A. Stathopoulo bosatt på 56 Roosevelt på Manhattans Lower East Side, hjem for mange andre greske og italienske innvandrere. Vel i Amerika fortsatte Anastasios sin instrumentvirksomhet. Han tilpasset seg raskt tempoet i amerikansk forretningspraksis. Han leverte inn sitt første og eneste patent 25. mars 1909 for en italiensk mandolin i «bowl-back»-stil. Anastasios’ instrumenter bærer nå merking på engelsk:

A. Stathopoulo Produsent, reparatør av alle slag av musikkinstrumenter Patenthaver av Orpheum

Epi, som det eldste barnet ble kalt, falt lett til rette i det amerikanske livet, studerte ved Columbia University og ble uteksaminert med utmerkelser. Med Anastasios som utformet og solgte instrumentene sine i første etasje og familien som bodde ovenpå, ble grensen mellom arbeid og hjemmeliv stadig mer utydelig. Epi og Orpheus («Orphie») begynte snart å hjelpe til i butikken, som nå lå på 247 West 42nd Street. 247 West 42nd Street

Epi var bare 22 da faren Anastasios døde. Som eldste sønn var Epi forpliktet til å holde virksomheten i gang. Allerede en ivrig elev av farens arbeid og opptatt av å etablere seg i markedet, erstattet Epi farens gamle instrumentetikett med en ny: «Stathopoulos House, Quality Instruments since 1873.» Epi hadde allerede vært en amatørdesigner og oppfinner i læretiden, og fikk nå en hovedrolle i virksomheten og mottok sitt første patent for en banjo tone ring- og rim-konstruksjon – 1.248.196, tildelt E. A. Stathopoulo.

Ved morens død i 1923 overtok Epi eierskapet til de kontrollerende aksjene i selskapet og faset ut de fleste mandolinene i gammel verdens-stil. I stedet introduserte han Recording-serien med banjoer, som var det mest populære instrumentet i etterkrigstidens Amerika.

Recording-serien ble annonsert alfabetisk: Recording (A) til $ 125, Bandmaster til $ 200, Concert til $ 275, og De Luxe, som ble solgt for $ 350. Epi fortsatte å ekspandere etter hvert som virksomheten og ryktet for kvalitetsarbeid vokste. Familien kjøpte «lager, goodwill og moderne maskiner» fra Farovan Companys instrumentfabrikk på Long Island og innlemmet virksomheten. Epi ga den nå voksende virksomheten et nytt navn – Epiphone. «Epiphone» refererte ikke bare til hans eget navn, men også til det greske ordet for lyd – phone. Det var også et ekko av det greske ordet epifonisk, som betyr en lyd på en annen; sønnen bygger videre på farens drømmer.

Farovan Company Instrument Plant. Epi tok tittelen som administrerende direktør og daglig leder og kunngjorde i bransjepublikasjoner og annonser at «den nye forretningspolitikken og alle interesser vil bli viet til produksjon av banjoer, tenorbanjoer, banjo-mandoliner, banjo-gitarer og banjo-ukuleler under det registrerte varemerket ‘Epiphone.’»

Epi beholdt de fleste av Long Island-fabrikkens faglærte arbeidere. Produksjonen økte. Kvaliteten ble bedre. Utsmykkede banjo-modeller ble introdusert i 1927, inkludert Emperor tenorbanjo ($ 500), Dansant ($ 450), Concert Special ($ 300) og Alhambra ($ 200). Virksomheten gikk godt, og Stathopoulo-brødrene, med Orphie som nå var visepresident, flyttet selskapet til 235–237 West 47th Street.

I 1928 produserte Epiphone Banjo Company banjoer for Selmer / Conn og Continental Music-kjeden av butikker, en stor distributør av instrumenter. I 1928 introduserte Epiphone også sin første serie akustiske gitarer for å konkurrere med selskapet som Epi mente var Epiphones største rival, Gibson.

Les mer om Epiphone Wiki på Wikipedia her og på engelsk her og

les historien om hvordan det hele begynte

Se også deres offisielle hjemmeside